Et lite spørsmål som kan gjøre stor forskjell for barns læring.
Dette er kanskje et av spørsmålene jeg stiller oftest når jeg underviser i matematikk. Jeg stiller det faktisk oftere når eleven har svart riktig enn når eleven har svart feil. For det viktigste er ikke svaret, men hvordan eleven har kommet fram til det.
Når barn får forklare hvordan de tenker, må de strukturere og sette ord på egne tanker, valg og strategier. Det er i denne forklaringen mye av læringen ligger. I matematikk arbeider vi med å gå fra konkrete erfaringer og visuelle representasjoner til tall og symboler. Men noen ganger tror jeg vi går litt for fort fram. Mellom det konkrete og det abstrakte har språket en viktig plass. Ved å sette ord på det de gjør, får elevene mulighet til å utvikle en dypere forståelse av matematikken og skape mer mening til symbolene som brukes.
Selv om jeg oftest spør elevene hvordan de tenkte når de har svart riktig, tror jeg spørsmålet kan ha enda større verdi når de har svart feil. Feil gir oss noen av de beste mulighetene til å lære, og bør være en helt naturlig del av matematikkopplæringen. Mens de forklarer, oppdager de selv hvor feilen ligger. Og når de får muligheten til å oppdage og rette opp feilen selv, føles det kanskje ikke lenger som en feil, men som læring.
Jeg tror dette kan gjøre noe med hvordan barn opplever det å gjøre feil. I stedet for å få beskjed om at svaret er galt, får de erfare at de selv kan finne ut hva som ikke stemmer. Feilen blir ikke bare noe som skal rettes opp, men en mulighet til å forstå noe nytt. Og når jeg stiller det samme spørsmålet uansett om svaret er riktig eller feil, blir det heller ikke et spørsmål eleven forbinder med å ha gjort noe galt. Det blir bare en naturlig del av det å arbeide med matematikk.
Så neste gang barnet ditt har løst noen matematikkoppgaver, velg ut én eller to av dem og spør hvordan barnet kom fram til svarene.