Historien bak Mattemestring
Mattemestring startet med et ønske om å hjelpe flere elever til å forstå matematikk og oppleve mestring. Her forteller grunnleggeren om bakgrunnen for virksomheten og erfaringene som har vært med å forme hans syn på matematikkundervisning.
Simen Isachsen, grunnlegger av Mattemestring
Hvorfor jeg startet Mattemestring
I oppveksten var jeg aldri blant de flinkeste på skolen. Snarere tvert imot. Heldigvis hadde jeg en oppvekst med mye aktivitet, lek og utforsking. Familien min var mye på tur, og vi brukte mye tid ute. Vi klatret, kastet stein, spilte ball og utforsket omgivelsene rundt oss. Det var mye lek, og jeg hadde mange ulike arenaer hvor jeg opplevde mestring.
I ettertid har jeg tenkt mye på betydningen av dette. Hvor viktig lek, bevegelse og utforsking kan være for barns utvikling, og hvordan slike erfaringer kan bidra til romforståelse, problemløsning og evnen til å se sammenhenger. Dette er noe jeg også har tatt med meg i oppdragelsen av mine egne barn. Jeg ønsker at de skal få utforske, prøve seg frem og selv oppleve mestring.
Selv om skolearbeidet ikke var min sterkeste side, har jeg på en måte alltid fått til matematikken. Jeg tror det har betydd mer enn jeg forstod den gangen. For det er noe spesielt med matematikk. Jeg opplever at det er et fag som mange knytter til intelligens. Å være dårlig i matematikk blir dermed fort noe mer enn bare å streve med et skolefag. Vi snakker om de med «mattehode», som om evnen til å forstå matematikk er noe man enten er født med eller ikke. Men slik er det jo ikke.
Interessen for hvordan barn lærer
Gjennom mange år som lærer har jeg utviklet en stadig større interesse for matematikkundervisning. Jeg har alltid likt matematikk, men det som kanskje interesserer meg aller mest i dag, er hvordan barn tenker og lærer. Jeg synes det er utrolig spennende å se hvordan elevene løser problemer på egen hånd uten innblanding fra andre. Hvilke erfaringer og strategier de allerede har med seg, hvordan de resonnerer, finner løsninger og forsøker å skape mening i det de arbeider med.
Noe av det mest lærerike for meg som lærer er å få innblikk i disse tankene. Å forstå hvorfor, og hvordan jeg kan bygge videre på kunnskapen og strategiene eleven allerede har. For meg er det nettopp dette som er kjernen i god matematikkundervisning. Ved å ta utgangspunkt i elevenes egne strategier og hjelpe dem til å utvikle forståelsen videre, har jeg sett hvordan både motivasjonen og selvtilliten kan vokse.
Når matematikk blir en belastning
Gjennom de siste årene har jeg møtt mange elever som strever med matematikk. Noen mangler grunnleggende forståelse, andre har utviklet lite hensiktsmessige strategier, og noen har rett og slett falt av underveis. Det som bekymrer meg mest, er ikke nødvendigvis at elevene strever med matematikken. Det er hva gjentatte nederlag kan gjøre med troen de har på seg selv.
Jeg har sett elever som gradvis mister motivasjonen og slutter å prøve, fordi de ikke lenger tror at de kan lykkes. Jeg har sett hvordan små kunnskapshull kan vokse seg stadig større, og gjøre det vanskeligere å henge med. Og hvordan utfordringene kan påvirke langt mer enn bare matematikk. For det er stor forskjell på å ikke forstå noe og å tro at man ikke er i stand til å forstå det.
Å møte elever som har mistet troen på seg selv
Da jeg startet med privatundervisning, hadde jeg først og fremst erfaring fra barneskolen. Etter hvert fikk jeg også møte ungdommer og eldre elever som hadde strevd med matematikk gjennom mange skoleår, og som virkelig mistet både motivasjonen og troen på egne evner. Noen var på vei til å gi opp, andre hadde gitt helt opp. Det gjorde sterkt inntrykk.
Det gjorde ekstra vondt å sitte på den andre siden av bordet, overfor en ungdom med blikket festet i gulvet, som sa rett ut at det ikke var noen vits i å prøve. Han var jo dum uansett. Det er trist at vi ikke klarer å fange opp og hjelpe disse elevene før de kommer dit. Dette handlet jo ikke om manglende evner. Det handlet ikke om at han ikke kunne forstå det. Det handlet bare om at han ikke hadde forstått det enda. Enda.
Når troen på egne evner kommer tilbake
Noe av det fineste med privatundervisning er muligheten til å arbeide tett med disse elevene. Jeg får tid til å lytte, stille spørsmål og undersøke hvordan eleven tenker. Vi kan gå tilbake til det som er vanskelig, finne andre innfallsvinkler og bygge forståelsen steg for steg.
Jeg har fått oppleve hva som skjer når elever plutselig forstår noe de har strevd med lenge. Eller når de forstår noe de selv ikke trodde de var i stand til å forstå. Jeg har sett elever som tidligere hadde gitt opp, begynne å prøve igjen. Elever som tør å stille spørsmål igjen uten å være redde for å virke dumme. Elever som gradvis oppdager at de faktisk kan få det til.
Det er noe helt spesielt med å se gnisten i øynene når noe endelig gir mening. Å se hvor stolte de blir når de får til noe de har strevd med. Og kanskje aller finest er det å se hvordan disse små, gjentatte mestringsopplevelsene gradvis bidrar til å bygge opp igjen troen på seg selv.