“Det er ikke noe vits i å prøve. Jeg er jo dum uansett.”
“Vi er ikke noen mattefamilie. Vi kommer nok aldri til å bli det heller.”
I en episode av Leger om livet (#219), som handlet om nevroplastisitet, ble det snakket mye om hvordan tankene våre kan påvirke kroppen. Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg, var hvordan forventningen om å mislykkes kan påvirke kroppens stressrespons. Pulsen kan stige, pusten bli raskere og musklene spenne seg. Jeg begynte med en gang å tenke på alle elevene som møter matematikken med nettopp slike forventninger. Elever som allerede før de har begynt, er overbevist om at de kommer til å mislykkes. Igjen.
Når tankene våre utløser stress og ubehag, blir det også vanskeligere å lære. Og for elever som allerede strever med matematikk, kan dette bli enda et hinder på veien mot forståelse. Når vi skal løse oppgaver, bruker vi blant annet arbeidsminnet til å holde på informasjon mens vi tenker og regner. Men hva skjer når deler av denne kapasiteten i stedet brukes på bekymringer og negative tanker? Bekymringer om å mislykkes kan oppta kapasitet i arbeidsminnet som vi ellers kunne brukt til å forstå og løse oppgaven. Eleven kan dermed få problemer med å konsentrere seg, holde oversikt over informasjonen og følge sin egen tankerekke. Selv oppgaver eleven vanligvis får til, kan plutselig føles vanskelige.
Og det stopper kanskje ikke der. Noen trekker seg tilbake og blir passive. Andre forsøker å avlede oppmerksomheten, utsetter arbeidet eller finner måter å unngå situasjonen på. Det som utenfra kan se ut som manglende motivasjon eller arbeidsvilje, kan noen ganger være en måte å beskytte seg mot enda et nederlag på. Og dette kan også følge barnet hjem. Matematikklekser kan bli en kilde til frustrasjon og konflikter, selv når foreldrene gjør sitt beste for å hjelpe. Barnet vil kanskje helst slippe, foreldrene forsøker å motivere, og det som skulle være en kort arbeidsøkt, ender i diskusjoner eller tårer.
I PISA-undersøkelsen fra 2022 oppga hele 52 prosent av norske 15-åringer at de var engstelige for om de skulle klare seg i matematikk. Dette sier mye om hvor mange som går rundt med bekymringer knyttet til matematikk. Men for noen er dette langt mer enn bare en bekymring for å ikke få til en oppgave eller gjøre det dårlig på en prøve. Matematikk kan vekke så sterke følelser av frykt, uro og ubehag at det går ut over både læringen og hverdagen. Det er dette vi kaller matematikkangst.
Ifølge Statped kan matematikkangst oppstå allerede i første klasse. Det er ikke bare barn og ungdom som kan ha et vanskelig forhold til faget. Mange voksne bærer også med seg usikkerhet og negative erfaringer fra egen skolegang. Statped viser til forskning som tyder på at så mange som én av fire voksne har matematikkangst. Det fikk meg til å tenke på det andre utsagnet jeg startet med:
“Vi er ikke noen mattefamilie. Vi kommer nok aldri til å bli det heller.”
Mange voksne har nok med seg oppfatningen om at de ikke er flinke i matematikk fra sin egen skolegang. Noen har kanskje hatt så mange negative opplevelser at de har utviklet et anstrengt forhold til faget. Og så skal de plutselig hjelpe sine egne barn med matematikkleksene. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det kan være utfordrende når man selv er usikker på matematikken, og kanskje kjenner på den samme frustrasjonen som man gjorde da man gikk på skolen.
Jeg tror utsagn som “jeg har aldri vært noe flink i matte” eller “vi er ikke noen mattefamilie” ofte er ment som en trøst. En måte å fortelle barnet at det ikke er alene om å synes matematikk er vanskelig. Men hva forteller vi egentlig barnet når vi sier dette?
Kanskje gir vi inntrykk av at matematisk kompetanse er noe vi enten er født med eller ikke. At noen mennesker har en egen mattehjerne, mens andre rett og slett mangler det som skal til. Og hvis matematikk er noe man enten kan eller ikke kan, hvorfor skal man da bruke tid på å prøve og øve?
Så er det jo nettopp det som er så viktig. Det nytter å prøve. Det nytter å øve. Selv om vi har ulike forutsetninger, lærer i forskjellig tempo og møter ulike utfordringer, er ikke våre matematiske ferdigheter bestemt på forhånd. Matematikk er noe vi kan lære, utvikle og bli bedre i.
Det betyr selvfølgelig ikke at det alltid er enkelt. Mange barn synes matematikk er vanskelig og trenger tid, gode forklaringer, tilpassede utfordringer og hjelp til å bygge forståelse. Noen trenger mye mer tid og støtte enn andre. Men det er stor forskjell på å erkjenne at noe er vanskelig, og å slå fast at det er umulig å lære.
Dette bringer meg tilbake til podkasten om nevroplastisitet. Hjernen vår er ikke statisk. Den formes og utvikles gjennom erfaringene vi gjør oss. Vi kan lære nye ferdigheter, utvikle strategier og gradvis endre måten vi møter utfordringer på. Kanskje kan vi begynne med noe så enkelt som å endre måten vi snakker til oss selv og barna våre på?
I stedet for: “Jeg får det ikke til”, kan vi prøve: “Jeg får det ikke til. Enda.”
Jeg synes det lille ordet gjør en stor forskjell. Det forteller ikke barnet at oppgaven er enkel, eller at det bare handler om å tenke positivt. Det åpner for muligheten til å lære noe man ikke mestrer i dag. Et ord alene er selvfølgelig ikke nok. Vi kan ikke forvente at en elev som har opplevd nederlag etter nederlag, plutselig skal begynne å tro på seg selv bare fordi vi ber eleven tenke annerledes. Troen på egne evner må også bygges gjennom erfaringer.
Barn trenger å oppleve at det faktisk nytter å prøve. De trenger hjelp til å forstå, oppgaver de har forutsetninger for å mestre, og voksne som gir dem tid til å tenke. De trenger gode erfaringer som gradvis kan utfordre forestillingen om at de ikke kan lære matematikk. Og kanskje aller viktigst: De trenger voksne som viser at de har tro på dem. Det gjelder både på skolen og hjemme.
Neste gang barnet ditt kommer hjem med en matematikkoppgave du selv synes er vanskelig, trenger du ikke ha svaret. Du trenger heller ikke vite hvordan oppgaven skal løses. Kanskje er det nok å sette seg ned sammen og spørre: “Skal vi prøve å finne ut av det sammen?”
Vis at det er lov å ikke forstå. At det er lov å prøve, gjøre feil og prøve på nytt. At det å streve med noe ikke betyr at man mangler evnene til å lære det, men at det er veien til læring.